Må bare…

Once upon a time I played electric guitar,
And they said I was a rockin-roll star.
Now nobody calls me on the telephone
So I sit and watch tv all alone.
Maybe if I put a bullet in my brain,
They’ll remember me like kurt cobain.
And the parasites on mtv,
Would wipe their eyes and act like they knew me!
But I wouldn’t be a hero I’d be dead!
Just a corpse beside a note that read:
If you’d like to pretend that you’ll never get old,
You got what it takes to rock and roll!

Jagger…he was okay,
None of this…”lizzy borden hairdresser crap!
I just need a couple of really good players!
I can have a band again! back on the road.
Play real music…not this computer crap real music! we go big!
Whatever happened to music? now it’s all about marketing and
Media coverage! God damn mtv! every thing was okay before mtv!
And gun control? like gun control’s gonna stop it?
A supermarket freak can stop just about anything…who’s ouzi?
Nuthin’s right anymore…not even tv!
Davey crockett said it all: if you’re sure you’re right then,
Go ahead! now…nuthin’s right…nuthin! God damn mtv!

Jeg vet at youtubepostinger er bad shit, og generelt ganske fantasiløst, men når man egentlig skal sitte og snakke til seg selv og gå igjennom presentasjonen før imorgen (jeg skal forsvare masteren) må man få fjase litt!

Run run run run run run as fast as you can
You can’t catch me…i’m the gingerbread man!

 

Tilbakeblikk

Så Lamentation i går sammen med de jeg bor med. Ene har en hangup på Opeth. Jeg pleide å høre på dem en gang i tiden, tilbake da jeg var naiv og ulykkelig forelsket, og jeg kunne med ett kjenne igjen stemningene fra den gangen da, i Bergen, da jeg bodde på Nordnes og lå på gulvet foran det gamle Tandberg-anlegget og hørte på Opeth og var så full av følelser. Og av en merkelig grunn minner låten meg om hjørnet hvor BA ligger, med tinghuset og hvor det nå har kommet et sted med et merkelig navn - Erna. Da var det vel en barnevogn eller barneklærbutikk om jeg ikke tar feil. Merkelig.

 

Rop om hjelp - en begynnende depresjon ved overgangen fra student til arbeider. Tjobing.

Å begynne i en ny jobb kan være utfordrende og spennende. Jeg er sosialt anlagt, men jeg har noen querks. Jeg er ikke så flink i store sammenhenger, og sikkert som de fleste andre, trenger jeg folk jeg kan relatere meg til. Alder er ikke så viktig i den sammenhengen. Men jeg innser at jeg har et handikap i den nye jobben min. Jeg har ikke kjæreste. Jeg har ikke tenkt til å kjøpe leilighet, jeg har ikke nettopp kjøpt leilighet, jeg aner ikke hvordan en sparkler en vegg og jeg har heller ikke store lysten til å finne det ut. Jeg bryr meg ikke om diamanter og gifteringer og i allefall ikke om bryllup. Jeg har ikke barn, og heller ingen tanker om å få barn i nærmeste fremtid (om jeg ikke skal forsøke litt kunstig befruktning - så lite action som det har blitt i det siste, er det eneste løsningen i så fall…) Så hva gjør man? Er det dette som er det livet som venter etter en er ferdig som student? Går man på universitetet i flere år, setter seg inn i intrikate fislosofiske teorier, historiske epoker, samfunnsorganiseringsmåter og paradigmer for å ende opp i en kjedelig 8-4 jobb (takk gud for fleksikortet!) med kolleger som kun snakker om “markedet” og å “selge i samme markedet”? Kan man angre? Finnes det en angreknapp?! Jeg vil ikke være her! JEG KAN IKKE VÆRE HER!

 

Grand Prix-berter og aliens

Ja, jeg kaller det fremdeles Grand Prix. Eurovision klinger ikke like godt synes jeg. Hele konseptet er ufattelig morsomt, fordi det er så erkeeuropeisk eurothrash, flåsete, og til tider kleint. Samtalene mellom oss som så på i går gikk for det meste på utseende; herregud, en kan ikke være så moralsk inklinert at en ikke baksnakker og ler av andres forsøk på å se bra ut i den der konkurransen. Vi klappet og hylte av glede hver gang det dukket enten en representant for et land opp eller en deltaker som ikke hadde dyppet hodet i brunkrembøtten, eventuelt overnattet i en tanningsalong en hel natt i en av de spraybåsene, eller smurt så tykt på med både mascara og linere av ulik grad til de tilslutt så ut som transvestitter hele gjengen (jeg har ingenting mot “ekte” transvestitter altså). Ellers gikk kvelden mesteparten av tiden til å diskutere kjolevalg (blant annet den blinde damens kjolevalg - verdens styggeste sko, stakkars dame aner nok ikke hvordan hun så ut - hun så jo ut som en blanding av noe fra MadMax og The Matrix - om enn i en buttere og mer tilkneppet variant) og vi fant ut at Sveriges bidrag definitivt kunne fungert godt som en alien i en skrekkfilm. Altså; det er vel mulig å se likheten er det vel? Som en sa: Hun ser jo mer ut som en katt enn kattekvinnen gjør! Men nå er jeg stygg her. Bedre å fokusere på godbitene i konkurransen:

En ufattelig pen finsk representant som gav Norges bidrag en tolver. Vi sukket i sofaen.

En morsom fransk fyr med forsøk på heliumsynging.

Aserbadjans bidrag - engelen og djevelen, de gjorde den symbolikken best. For det var mye svart/hvitt symbolikk i hele Grand Prix i år, fra åpningsnummeret til mange av de forskjellige artistenes vinkling - Portugal med stor svart dame og hvite korfolk, til Georgias blinde dame som byttet fra svart til hvitt i en sang om fred, og også Aserbadjans bidrag, hvor en av deltakerne byttet til hvitt underveis.

Bosnia-Hercegovinas nummer. Jeg elsket skjørtet til ene damen!

I det hele tatt - glitter og glamour fra ende til annen; noens ender ble behørig filmet (den spanske) mens andre må ha hatt store problemer med å sitte eller bevege seg uten å vise hele understellet. Svenske aliendamen skulle faktisk stå på greenroom hele kvelden på grunn av at hun ikke kunne sitte i kjolen sin, visstnok. Er fantastisk gøy å se på hvor outrert en skal være for å bli karakterisert eller forsøkt karakterisert som sexy nå for tiden.  Hoho. Og jeg blir glad når jeg vet at vi alle sammen innehar forskjellige normer for hva som er pent - jeg er ikke nødvendigvis en forkjemper for hvitere tenner a la Polens bidrag, man får litt hestetenner da.

Men fra spøk til alvor: Noen som så politiske undertoner i åpningsnummeret relarert til kjønnsnøytrale ekteskap?

 

Jeg leverte.

Jeg leverte inn oppgaven. Jeg gav kopiene til kontordamen, hadde fått dem stemplet. Leverte inn cd’en med pdf versjonen. La dem på disken, og hun tok dem imot som om det var det mest sedvanlige i verden. Ingenting spesielt. Og jeg forstod at dette var det et halvtårs arbeid kulminerte i. Så gikk jeg ut. Og jeg var alene. Det var ingen fanfarer. Det var ingen klappende mennesker, og det var ingen hojende mengder som ventet meg. Jeg gikk til sykkelen min, møtte en perifer kjent på veien, jattet litt, syklet og gikk og la meg. Og da jeg våknet igjen, var det heller ingenting spesielt. Jeg fikk kanskje en sms med gratulasjoner.

Jeg har levert oppgaven min. Som alle andre er jeg mindre fornøyd. Og jeg vet ikke hva en forventer seg de siste ukene før en leverer. At det skal liksom være noe som skjer når en først leverer. En slags lykkefølelse, eller en lettethet kanskje? Men nei. Jeg leverte inn 89 sider. Papir. Og folk gjør jo det hvert semester. Noen leverer inn mer, noen leverer inn mindre. Nå skal jeg bare vente på å få forsvare meg og oppgaven min. Gå på veggene i 6 uker, mens sensor ser på arbeidet mitt. Hastverksarbeidet. Fjaseriet mitt. Alvoret mitt. Stressehodeformuleringene mine. Det oppriktige ønsket om å gjøre noe bra. Gå rundt grøten-formuleringene mine. Arbeidet mitt.

Det hele er vel et anti-klimaks egentlig. Et sårbart et.

 

Få dager igjen!

Jeg skal bli ferdig med dette. Jeg skal bli ferdig. Har få dager igjen, og mye å gjøre. Lagringsproblemer og hodepiner skal ikke stoppe meg. Backup skal jeg ta enda oftere, nå har jeg lært. Har laget en liste med punkter for hva jeg skal gjøre fremover, og den skal jeg følge. Og jeg skal tenke på det som kommer etterpå

* whiskyfylla i et tre med min beste venn (og ja, vi skal rope etter mannfolka som kommer forbi!)

*brudekjolefylla på en liten festival et sted i Norge

*sol og sommer

*brent hud og gnagsår

*flytting - forhåpentligvis til et sted med balkong, slik at jeg kan innta min morgenkaffe ute

*spise is på brygger

*flørting

 

Så er det på’an igjen…

Jeg føler meg synsk idag, så jeg vil komme med en profeti: Like sikkert som at utepilsprisen kommer til å bli debattert, temperaturen kommer til å bli forside på østlandsavisene i ukevis fremover, og saker om økende flåttfare, så må vi nok bli vant med, som kvinner, å måtte bli fortalt at vi skal begrense vårt handlingsrom og vår frihet til å vandre hvor vi vil og når vi vil, på grunn av voldtektsfaren - i år igjen.

Nå har Bergenspolitiet gjennom Bergens Tidende begynt, Dagbladet kommer til å følge etter snart, og Aftenposten kommer til å komme nok en gang med ureflekterte innlegg fra avisens journalister og spaltister

hvor ansvaret igjen legges på kvinner.

Debatten vil være overskygget av moralistiske over og undertoner i stort sett alle avisene. Statistikken kommer til å bli presentert; vi kommer til å få nok et år med en voldtektsbølge. Og vi kommer nok en gang til å få idiotiske innlegg hvor det er klærne vi velger å ha på oss som gjør oss medskyldige til egen voldtekt eller voldtektsforsøk. Og nok en gang kommer ureflekterte innvandringsfiendtlige tufsehoder til å henge det på innvandrere av ulik art. Jepp, jeg er ikke særlig optimistisk. Men det er vel egentlig bare best å stålsette seg.

Eventuelt ønske seg en sånn. Eller kanskje ikke. Men mer midler til å fakke jævlene kanskje? Bedre opplyste gater? Jerntruser? For å slutte å gå hvor jeg vil, det nekter jeg!

(Men nei, det er ikke skrekkfilm, den skal faktisk være morsom! Filmen heter Teeth)

 

Antsy pants

Litt ukulele er passende i dag Og så skjønn video!

Låten er fra Antsy Pants, brukt i Juno.

 

På gården i år igjen

Vi har gått og trippet. Ifjor gikk jeg glipp av det, men i forfjor var jeg der; på en liten festival utenfor Halden, så liten at gresset holdt seg grønt, og det var plass til alle som ville på den lille innsjøen en kunne bade i. Merkelige mennesker, gode mennesker, voksne mennesker og noen yngre mennesker samlet på et fantastisk lite sted - og vi så Mercury Rev, 22 pistepirrko, danset på låvedans og hadde det skikkelig bra. Jeg var nyvraket og singel, og det var den beste måten å komme over mannfolk med for høye tanker om seg selv.

Og nå; vi har gått og trippet. Det har tatt uker og måneder,

og vi begynte å lure på om det ikke ble noe av.

Men det var ikke noe grunn til bekymring! Det blir down on the farm i år igjen.  En liten forsmak:

 

Toxic - ukulele style.

Denne damen kan ukulele: