En gang i tiden skrev jeg små dikt, små historier som aldri fikk en slutt. Men siden jeg har en far med samlermani når det gjelder pcer og lignende, tror jeg ikke det er mulig å finne noe av det jeg har skrevet igjen. Jeg fikk alltid en ny pc som han hadde satt sammen, og de gamle sakene ble aldri overført til den nye harddisken. Som er synd i grunn. Skulle vært morsomt å tittet på noe av det som foregikk oppi hodet mitt da. Men de fleste av disse datamaskinene har sikkert funnet sin vei til en søppelfylling nær deg, selv om jeg ikke håper det, og heller håper at de har blitt resirkulert eller noe. Uansett. Jeg viste aldri noe av sakene mine til venner. Jeg var svært flau over det jeg skrev. Ikke et ord ble delt med noen. Ikke en tanke. Men nå; hjertebank og en forundret flau følelse som bare vedvarer og vedvarer, og skal vare helt til mandag. Jeg har nemlig levert første utkast til masteroppgaven til veilederen min. Og hun har sagt at hun gleder seg til å lese det. Som bare gjør meg enda mer frustrert, jeg hater å levere ut noe, men jeg hater enda mer muligheten for at jeg kanskje skuffer noen. For jeg tror fremdeles at det jeg har skrevet er litt tynt, litt lite vitenskapelig, og litt lite gjennomtenkt. Og jeg hater å skuffe. Jeg er stolt som faen. Samtidig så er det litt greit også, man må overkomme disse demonene sine. Og jeg har ikke vært så flink tidligere til å jobbe med stoltheten min og flauheten min. Det har ført meg inn i mange situasjoner som jeg gjerne ville vært foruten. Som å skrive et nærmest 30 siders essay, sitte oppe de siste nettene og flikke og prøve å få det til å bli bra, for deretter å stryke med glans. Rett og slett fordi jeg ikke tok kontakt med emneansvarlig i byrjan og sørget for å få godkjent den nye problemstillingen og det nye temaet. Fordi jeg ikke ville innrømme for meg selv og andre i tide at den gamle problemstillingen var for vanskelig, at det fantes for lite stoff til en 30 siders oppgave og at jeg måtte gjøre retrett. Så nå har jeg iallefall tatt et steg videre. Men gud så skummelt det blir å møte veileder på mandag. Gosj og gosj.