Så fant du det for godt å stikke innom meg for å titte. Du har vært for travel før. Du har ikke hatt tid til meg. Og etter jeg sa hva jeg ville og hva jeg følte, har du vært merkelig stille. Men du kom tilbake. Og jeg tok deg tilbake som venn. Jeg prøver. Men det er vanskelig når det ligger lag på lag med følelser som ikke akkurat er vennskapelige, minner og stemninger som kommer tilbake. Og vi som aldri kan prate om det. Og du som stirrer på leppene mine hele kvelden. Selv om vi bare snakker overfladisk og lett om situasjonen fremover, jobb, skole, oppgaver, sommerferieplaner. Hele tiden har du blikket fiksert på leppene mine. Samtidig stenger du for meg. Armene i kryss. Tydelig. Men det er like tydelig, blikket festet på leppene. Og du bruker lang tid på å gå. En liten stund tenker jeg idiotiske tanker, at sengetøyet må byttes hvis vi skal noe, jeg burde vært i dusjen først, jeg vil være naken igjen. Men jeg henter meg inn igjen. Og jeg tenker at du snart burde gå. Jeg burde sove. Og til slutt går du, og jeg er lettet.
Vi er tilbake igjen. Vi kan være venner. Igjen. Men vi var alltid uavklarte. Vi var alltid prøvende, selv da.
