Å skrive master er litt som å leve i et vakuum. For min del iallefall. På skolen her har de ikke lagt opp til gode mastersalsplasser, så jeg har tatt den drøye beslutningen om å sitte hjemme, enn om det gir problemer i form av uttallige andre mer fristende muligheter å tilbringe tiden sin på, lite skille mellom skole og hjem, som igjen gir meg vansker med å sove. Men en ting har jeg funnet ut. En blir definitivt mindre stresset.

Jeg har ikke kontakt med så mange av de på kullet som går ut samtidig med meg, da jeg ikke har vært ved samme institusjonen i fem år, men kom senere, og har skippet noen grader og noen kurs. Og de er en sammensveiset gjeng, som sitter sammen på mastersalen (den lille med femten plasser og to stikkontakter.. Jippi! Intimt og flott). Og de fyrer hverandre opp. Antallet sidetall er viktig og en markør for hvordan du ligger an, som om sidetall er ensbetydende med en god oppgave. Joda. Og de få jeg kjenner av dem, er nesten skjelven og ufattelig lett oppbrakte om du nevner noe som de kanskje ikke har tenkt på. Jeg sitter for meg selv, jeg tenker de lange tankerekkene fordi jeg har rom, tid og stillheten til å gjøre det, og jeg tror det er en lur ting. Gruppepress er sikkert greit det. Men for min del er det veldig greit å sitte på utsiden og se inn akkurat nå.