Jeg leverte inn oppgaven. Jeg gav kopiene til kontordamen, hadde fått dem stemplet. Leverte inn cd’en med pdf versjonen. La dem på disken, og hun tok dem imot som om det var det mest sedvanlige i verden. Ingenting spesielt. Og jeg forstod at dette var det et halvtårs arbeid kulminerte i. Så gikk jeg ut. Og jeg var alene. Det var ingen fanfarer. Det var ingen klappende mennesker, og det var ingen hojende mengder som ventet meg. Jeg gikk til sykkelen min, møtte en perifer kjent på veien, jattet litt, syklet og gikk og la meg. Og da jeg våknet igjen, var det heller ingenting spesielt. Jeg fikk kanskje en sms med gratulasjoner.

Jeg har levert oppgaven min. Som alle andre er jeg mindre fornøyd. Og jeg vet ikke hva en forventer seg de siste ukene før en leverer. At det skal liksom være noe som skjer når en først leverer. En slags lykkefølelse, eller en lettethet kanskje? Men nei. Jeg leverte inn 89 sider. Papir. Og folk gjør jo det hvert semester. Noen leverer inn mer, noen leverer inn mindre. Nå skal jeg bare vente på å få forsvare meg og oppgaven min. Gå på veggene i 6 uker, mens sensor ser på arbeidet mitt. Hastverksarbeidet. Fjaseriet mitt. Alvoret mitt. Stressehodeformuleringene mine. Det oppriktige ønsket om å gjøre noe bra. Gå rundt grøten-formuleringene mine. Arbeidet mitt.

Det hele er vel et anti-klimaks egentlig. Et sårbart et.