Ifølge ene professoren min kan en faktisk sette i gang reguleringsarbeid i strid med kommuneplaner og kommunedelplaner og hvis en ikke får innsigelser, så får en det igjennom…. Jeg hadde ikke tenkt over den, jeg. Så når IKEA nå planlegger en firedobling av kjøpesenteret sitt på Furuset i strid med overordnede planer og retningslinjer, så kan de faktisk få planene igjennom, om ingen andre protesterer. Og poenget med en kommuneplan er da?

Jeg har blitt mer glad i jobben min nå. Jeg er en glad byråkrat. Det er nesten som å bli frelst. Men det er gøy å gå i møter med folk som kan synse og mene som de vil (selvfølgelig med litt bagasje og noen hjemler!), og tenke på hvordan det er å være the mediator. For nå er det jo det jeg er, jeg er ikke bare en byråkrat. Leselisten min (på fritida) inkluderer nå bøker som Getting to yes! av Fisher og Ury, legender innen forhandlinger. Og jeg skal endelig ta det siste faget og har bestemt meg for å ta for meg utbyggingsavtaler. Regner med et kommer en liten drypp i form av et innlegg eller to på bloggen om den saken. Jeg har jo hatt en storstilt plan om å bli mer fagrettet og slikt her på bloggen, men foreløpig skjønner jeg ikke når jeg skal få tid. Kan noen fortelle meg det? Har de ikke jobber og ansvar? Når får de tid til å sitte foran pc’en og tenke og fundere og få til alle de gode setningene og poengene? Jeg lurer litt i grunn. Men men, dette ble et salig vas. Pointet; I’m on track! Det går som det griner. Jeg elsker å lære mer og lære nytt. Og hvem elsker ikke å mestre?

Frøkna sitter ved bord på utestedet som har tatt alle de gode folka fra Mono. Bra stemning, gode folk. Blir pikket på ryggen og en dame spør meg:

- Har du kanskje mistet denne?

Jeg blir litt forbauset rett og slett, for hva er det hun gir meg – jo, hun gir meg en tjuekroning. Kl halv to på et utested er det faktisk en dame som spør meg om jeg har mistet en tjuekroning. Helt fantastisk.

Og så føler man seg litt ond da – for jeg kan jo ikke vite om det var min tjuekroning. Jeg burde jo bare latt henne beholde den…. Men jeg ble så satt ut at jeg bare sa ja. Men en helt ubetalelig situasjon. Helt surrealistisk.

Jeg har kun draget i Bergen. Tydeligvis. I Oslo leer mannfolka knapt på øynene, i Bergen får jeg dekket min dose. Hva er greien, liksom? Jeg har tenkt en stund på det, siden jeg er innflytter til byen. Jeg har ikke blitt kjent med så mange folk fra Oslo i Oslo. Jeg har blitt kjent med folk som ikke er fra Oslo i Oslo. Man blir liksom ikke kjent med oslofolk.

Bare tenk på festivalene og slikt de har i Oslo. Du blir ikke kjent med noen på Øya. Øya er til for at folk som kjenner hverandre skal få jatte med hverandre, eller at folk som kjenner hverandre perifert skal få nikke til hverandre og mønstre hverandre litt. Og anerkjenne at vedkommende har god smak eller ikke.

Er det det som liksom er forskjellen mellom en “storby” og en “by” som Bergen? Det kan iallefall noen tenke. At i Oslo så er det så stort og farlig at der stoler man ikke på noen. Men at det skal være så himla vanskelig å bli kjent med folk i Oslo, trodde jeg ikke. Og at det skulle være så himla vanskelig å få flørtet litt, trodde jeg heller ikke. Hæh?

Sentrum Scene. Det er alt jeg har å si.

Once upon a time I played electric guitar,
And they said I was a rockin-roll star.
Now nobody calls me on the telephone
So I sit and watch tv all alone.
Maybe if I put a bullet in my brain,
They’ll remember me like kurt cobain.
And the parasites on mtv,
Would wipe their eyes and act like they knew me!
But I wouldn’t be a hero I’d be dead!
Just a corpse beside a note that read:
If you’d like to pretend that you’ll never get old,
You got what it takes to rock and roll!

Jagger…he was okay,
None of this…”lizzy borden hairdresser crap!
I just need a couple of really good players!
I can have a band again! back on the road.
Play real music…not this computer crap real music! we go big!
Whatever happened to music? now it’s all about marketing and
Media coverage! God damn mtv! every thing was okay before mtv!
And gun control? like gun control’s gonna stop it?
A supermarket freak can stop just about anything…who’s ouzi?
Nuthin’s right anymore…not even tv!
Davey crockett said it all: if you’re sure you’re right then,
Go ahead! now…nuthin’s right…nuthin! God damn mtv!

Jeg vet at youtubepostinger er bad shit, og generelt ganske fantasiløst, men når man egentlig skal sitte og snakke til seg selv og gå igjennom presentasjonen før imorgen (jeg skal forsvare masteren) må man få fjase litt!

Run run run run run run as fast as you can
You can’t catch me…i’m the gingerbread man!

Så Lamentation i går sammen med de jeg bor med. Ene har en hangup på Opeth. Jeg pleide å høre på dem en gang i tiden, tilbake da jeg var naiv og ulykkelig forelsket, og jeg kunne med ett kjenne igjen stemningene fra den gangen da, i Bergen, da jeg bodde på Nordnes og lå på gulvet foran det gamle Tandberg-anlegget og hørte på Opeth og var så full av følelser. Og av en merkelig grunn minner låten meg om hjørnet hvor BA ligger, med tinghuset og hvor det nå har kommet et sted med et merkelig navn – Erna. Da var det vel en barnevogn eller barneklærbutikk om jeg ikke tar feil. Merkelig.

Å begynne i en ny jobb kan være utfordrende og spennende. Jeg er sosialt anlagt, men jeg har noen querks. Jeg er ikke så flink i store sammenhenger, og sikkert som de fleste andre, trenger jeg folk jeg kan relatere meg til. Alder er ikke så viktig i den sammenhengen. Men jeg innser at jeg har et handikap i den nye jobben min. Jeg har ikke kjæreste. Jeg har ikke tenkt til å kjøpe leilighet, jeg har ikke nettopp kjøpt leilighet, jeg aner ikke hvordan en sparkler en vegg og jeg har heller ikke store lysten til å finne det ut. Jeg bryr meg ikke om diamanter og gifteringer og i allefall ikke om bryllup. Jeg har ikke barn, og heller ingen tanker om å få barn i nærmeste fremtid (om jeg ikke skal forsøke litt kunstig befruktning – så lite action som det har blitt i det siste, er det eneste løsningen i så fall…) Så hva gjør man? Er det dette som er det livet som venter etter en er ferdig som student? Går man på universitetet i flere år, setter seg inn i intrikate fislosofiske teorier, historiske epoker, samfunnsorganiseringsmåter og paradigmer for å ende opp i en kjedelig 8-4 jobb (takk gud for fleksikortet!) med kolleger som kun snakker om “markedet” og å “selge i samme markedet”? Kan man angre? Finnes det en angreknapp?! Jeg vil ikke være her! JEG KAN IKKE VÆRE HER!

Ja, jeg kaller det fremdeles Grand Prix. Eurovision klinger ikke like godt synes jeg. Hele konseptet er ufattelig morsomt, fordi det er så erkeeuropeisk eurothrash, flåsete, og til tider kleint. Samtalene mellom oss som så på i går gikk for det meste på utseende; herregud, en kan ikke være så moralsk inklinert at en ikke baksnakker og ler av andres forsøk på å se bra ut i den der konkurransen. Vi klappet og hylte av glede hver gang det dukket enten en representant for et land opp eller en deltaker som ikke hadde dyppet hodet i brunkrembøtten, eventuelt overnattet i en tanningsalong en hel natt i en av de spraybåsene, eller smurt så tykt på med både mascara og linere av ulik grad til de tilslutt så ut som transvestitter hele gjengen (jeg har ingenting mot “ekte” transvestitter altså). Ellers gikk kvelden mesteparten av tiden til å diskutere kjolevalg (blant annet den blinde damens kjolevalg – verdens styggeste sko, stakkars dame aner nok ikke hvordan hun så ut – hun så jo ut som en blanding av noe fra MadMax og The Matrix – om enn i en buttere og mer tilkneppet variant) og vi fant ut at Sveriges bidrag definitivt kunne fungert godt som en alien i en skrekkfilm. Altså; det er vel mulig å se likheten er det vel? Som en sa: Hun ser jo mer ut som en katt enn kattekvinnen gjør! Men nå er jeg stygg her. Bedre å fokusere på godbitene i konkurransen:

En ufattelig pen finsk representant som gav Norges bidrag en tolver. Vi sukket i sofaen.

En morsom fransk fyr med forsøk på heliumsynging.

Aserbadjans bidrag – engelen og djevelen, de gjorde den symbolikken best. For det var mye svart/hvitt symbolikk i hele Grand Prix i år, fra åpningsnummeret til mange av de forskjellige artistenes vinkling – Portugal med stor svart dame og hvite korfolk, til Georgias blinde dame som byttet fra svart til hvitt i en sang om fred, og også Aserbadjans bidrag, hvor en av deltakerne byttet til hvitt underveis.

Bosnia-Hercegovinas nummer. Jeg elsket skjørtet til ene damen!

I det hele tatt – glitter og glamour fra ende til annen; noens ender ble behørig filmet (den spanske) mens andre må ha hatt store problemer med å sitte eller bevege seg uten å vise hele understellet. Svenske aliendamen skulle faktisk stå på greenroom hele kvelden på grunn av at hun ikke kunne sitte i kjolen sin, visstnok. Er fantastisk gøy å se på hvor outrert en skal være for å bli karakterisert eller forsøkt karakterisert som sexy nå for tiden.  Hoho. Og jeg blir glad når jeg vet at vi alle sammen innehar forskjellige normer for hva som er pent – jeg er ikke nødvendigvis en forkjemper for hvitere tenner a la Polens bidrag, man får litt hestetenner da.

Men fra spøk til alvor: Noen som så politiske undertoner i åpningsnummeret relarert til kjønnsnøytrale ekteskap?

Jeg leverte inn oppgaven. Jeg gav kopiene til kontordamen, hadde fått dem stemplet. Leverte inn cd’en med pdf versjonen. La dem på disken, og hun tok dem imot som om det var det mest sedvanlige i verden. Ingenting spesielt. Og jeg forstod at dette var det et halvtårs arbeid kulminerte i. Så gikk jeg ut. Og jeg var alene. Det var ingen fanfarer. Det var ingen klappende mennesker, og det var ingen hojende mengder som ventet meg. Jeg gikk til sykkelen min, møtte en perifer kjent på veien, jattet litt, syklet og gikk og la meg. Og da jeg våknet igjen, var det heller ingenting spesielt. Jeg fikk kanskje en sms med gratulasjoner.

Jeg har levert oppgaven min. Som alle andre er jeg mindre fornøyd. Og jeg vet ikke hva en forventer seg de siste ukene før en leverer. At det skal liksom være noe som skjer når en først leverer. En slags lykkefølelse, eller en lettethet kanskje? Men nei. Jeg leverte inn 89 sider. Papir. Og folk gjør jo det hvert semester. Noen leverer inn mer, noen leverer inn mindre. Nå skal jeg bare vente på å få forsvare meg og oppgaven min. Gå på veggene i 6 uker, mens sensor ser på arbeidet mitt. Hastverksarbeidet. Fjaseriet mitt. Alvoret mitt. Stressehodeformuleringene mine. Det oppriktige ønsket om å gjøre noe bra. Gå rundt grøten-formuleringene mine. Arbeidet mitt.

Det hele er vel et anti-klimaks egentlig. Et sårbart et.